Idrettsskader - www.jenter96.net

SLIK UNNGÅR DU SKADER I FOTBALL

For mye skader! Mange av disse kunne nemlig vært unngått. Skadestatistikk på elitenivå viser at det er en spiller per kamp som skader seg slik at han eller hun ikke kan trene eller spille fotball dagen etter, og risikoen er omtrent like høy i Toppserien som i Tippeligaen.

Hos yngre spillere er det færre skader enn hos voksne, men selv blant 16-årige jentespillere er det 3-4 spillere som skader seg alvorlig hver sesong.

Bena er mest utsatt

Uansett alder og spillenivå er det beina som er mest utsatt; skadebildet domineres av strekkskader i lår og lyske og leddbåndsskader i ankel og kne. Alle disse skadene kan føre til langvarige avbrekk fra fotball, ofte på mer enn 3-4 uker. Hodeskader er mer sjeldne, men er en bekymring ettersom gjentatte hjernerystelser kan gi skadevirkninger på sikt.

Blant unge fotballjenter utgjør kne- og ankelskader mer enn halvparten av alle skadene, og det ser ut til at jenter har høyere risiko for slike skader. Særlig gjelder dette de fryktede fremre korsbåndskadene, som fører til lange skadeavbrekk (oftest opp mot 12 måneder).

Disse skadene gir også betydelig økt risiko for slitasjegikt i kneet etter 15-20 år, selv om de behandles etter alle kunstens regler med kirurgi og/eller rehabilitering hos fysioterapeut. Dette er derfor blant de skadetypene vi satser aller mest på å forebygge.

Hos gutter er strekkskader i lår og lyske vanligere enn hos jenter.

Selv om slike skader sjelden utgjør et problem etter at fotballkarrieren er over, gir de ofte lange fravær fra kamp og trening.

De fører også til betydelig et økt risiko for gjentatte skader samme sted, og det er ikke få utøvere som har fått karrieren ødelagt av det som i første omgang kanskje er betraktet som en ”uskyldig” strekkskade.

Skader kan unngås med rett trening

Med spesifikke program basert på balanse-, spenst- og styrkeøvelser kan mange av disse skadene unngås. Innbakt i oppvarmingen, kan du få en god start på fotballtreningen.

Øvelsene du finner på disse sidene er med på å gjøre deg til en bedre spiller og bør bli en naturlig del av oppvarmingen til hver trening og kamp.

Du finner her eksempler på enkle løpsøvelser , men også mer komplette oppvarmingsprogrammer.

Fallhopptest

Før du setter i gang med våre treningsprogrammer bør du først gjennomgå Fallhopptesten , en enkel test som alle utøvere bør gå gjennom for å sikre riktig utførelse av øvelsene i alle treningsprogram. Samtidig kan denne testen bidra til å plukke ut utøvere som trenger spesiell oppmerksomhet i treningssammenheng i forhold til balanse-, koordinasjons- og styrkeøvelser for å unngå kne- og ankelskader.

Strukturert oppvarming

Er du trener eller spiller selv aktivt for et ungdomslag anbefaler vi at du ser nærmere på treningsprogrammet ”Unngå skader i bena" , som er et komplett oppvarmingsprogram – og ikke bare for unge fotballspillere. Med dette programmet kan annenhver kne- og ankelskade unngås på laget ditt.

Trening for lyske og ankel

En strekk i lyskemuskulaturen kan gi langvarige smerter og gjentatte skader. ”Unngå lyskeskader” er et program laget for å behandle og forebygge lyskestrekk. Med dette programmet blir muskulaturen på innsiden av lårene gradvis varmet opp før maksimal aktivitet og brukt over tid vil det gi bedre styrke og mindre risiko for skader.

Har du hatt en strekk tidligere, er i hvert fall dette programmet en naturlig del av din treningsmessige sikringskost.

Ønsker du å se spesielt på øvelser som kan brukes for å redusere risikoen for ankelskader finner du en rekke varierte øvelser ved å klikke på linken "Unngå ankelskader" . Igjen, har du hatt en eller flere ankelovertråkk tidligere, er det lurt å legge inn slike øvelser som en fast del av treningen.

De vanligste idrettsskadene i fotball

LYSKE

Strekkskader og smertetilstander i lyske-, bekken- og hofteregion er vanlige i enkelte idretter, og kan være vanskelige å diagnostisere og behandle. Det betyr at mange av disse skadene fører til lange avbrekk i treningen, og kan oppstå igjen og igjen.

Mange fortsetter også å spille på tross av smerteplager, med konsekvenser både for prestasjonsevne, treningsevne og livskvalitet.

Spesielt utsatt er utøvere innen fotball og ishockey. I ishockey utgjør lyskeskader mer enn 40% av alle strekkskader. I fotball har flere undersøkelser funnet en forekomst av lyskeskader (akutt eller belastningsskader) på 3-11% for kvinnelige elitespillere og 10-20% for mannlige elitespillere.

Andre idretter med en relativt høy andel skader i denne regionen er hurtigløp på skøyter, langrenn (spesielt fristil), og enkelte grener i friidrett som hekkeløp og høydehopp.

Lyskesmerter kan oppstå akutt, for eksempel ved skudd eller sklitaklinger i fotball, men i mange tilfeller utvikler disse seg til kroniske smertetilstander. Andre ganger kommer smertene gradvis som en vanlig belastningsskade.

Selv om mer enn >50% av alle tilfeller av lyskesmerter skyldes skade på adduktorsener/-muskulatur (”klassisk lyskestrekk”), er der en lang rekke andre strukturer i lyske-, bekken- eller hofteregionen som kan gi liknende smerter.

Dette inkluderer iliopsoasmuskelen, andre magemuskler der hvor disse fester ned mot bekkenet, såkalt ”fotballbrokk”, smerter fra hofteleddet, tretthetsbrudd i bekkenregionen og inneklemte nerver i området.

KAN HALVERE FOTBALLSKADER

Risikoen for enkelte fotballskader kan halveres ved bruk av et oppvarmingsprogram utviklet av norske forskere, viser en ny undersøkelse.

Undersøkelsen publiseres i prestisjetunge BMJ (British Medical Journal), som i en lederartikkel anbefaler oppvarmingsprogrammet innført i ulike idretter på alle nivåer.

SPILLEKLAR! (på engelsk «The 11+») er utviklet av forskere ved Senter for idrettsskadeforskning i samarbeid med Det internasjonale fotballforbundet (FIFA), som gjennom sin medisinske forskningsenhet F-MARC vil lansere det over hele verden.

Programmet er testet ut på jenter i alderen 14-16 i en studie som omfattet 1892 spillere på 125 norske lag. Resultatene er oppsiktsvekkende.

Risikoen for alvorlige skader ble nesten halvert (45 prosent ned), mens antall belastningsskader ble redusert med hele 53 prosent. Total skaderisiko gikk ned med en tredel (32 prosent).

Ikke nok med det. Gjennom tett oppfølging ble det registrert i hvilken grad hver enkelt spiller gjennomførte oppvarmingsprogrammet i de åtte månedene undersøkelsen pågikk. De som fulgte programmet i høy grad hadde 35 prosent mindre skaderisiko enn spillere som gjorde det bare i middels grad.

Lyktes i annet forsøk
- Selv om det er testet på jenter, er det ingen grunn til ikke å tro at dette skal virke i alle aldersgrupper og for begge kjønn, sier Thor Einar Andersen til NTB.

Landslagslegen i fotball og forsker ved Senter for idrettsskadeforskning er en av dem som står bak det nye oppvarmingsprogrammet. Ti personer har deltatt i arbeidet, med doktorgradsstipendiat Torbjørn Soligard som prosjektleder.

- Senter for idrettsskadeforskning har tidligere vist at forekomsten av korsbåndskader i håndball kan reduseres. Vi ønsket å gjøre det for fotball også, og laget et program som ble testet i 2005. Det viste seg ikke å fungere, sier Andersen.

- Vi gjorde endringer og laget et mer sammensatt oppvarmingsprogram med løpsøvelser, balanse- og styrkeøvelser. Det er et program med bedre balanse, og med ulike progresjonsnivåer. Nå virker det, og tendensen er entydig for alle skadetyper.

Nyttig for alle
Oppvarmingsprogrammet er utarbeidet med tanke på breddefotballen, men det kan få betydning også for toppidrettsutøvere.

John Brooks, som er medisinsk ekspert for Englands rugbyforbund, skriver i lederen i BMJ at «The 11+» bør innføres i ulike idretter på alle nivåer for å redusere skaderisiko.

- Jeg synes det er hyggelig at en uavhengig person, som arbeider innen rugby, kommer med det. Det er en veldig sterk uttalelse fra en fagperson, sier Thor Einar Andersen.

- Det viktigste budskapet er at det virker å varme opp og trene styrke og balanse. I tillegg til å spille fotball må man bygge seg opp fysisk. Jeg tror vi har laget noe som med letthet kan benyttes av trenere og spillere i breddefotball. Selvfølgelig vil også eliteutøvere kunne ha nytte av dette.

Konklusjonen på undersøkelsen er at skadeforebyggende trening bør innføres som et kjerneelement i trenerutdanning og i treningsprogrammer i jentefotball, og at programmet med enkelhet kan tilpasses og brukes av begge kjønn i alle aldersklasser.

- Vi gir et konkret eksempel på hvordan det kan gjøres, og programmet er tilgjengelig på skadefri.no for alle som vil laste det ned, sier Andersen.

ANKEL

Akutte ankelskader (”overtråkk”) er idrettsskade #1 – hver femte idrettsskade er en ankelskade! Og ankelskader skjer ikke bare i idrett; slike skader utgjør omlag 10 % av alle akutte skader som behandles hos lege.

I Norge regner man med at det er om lag 400-500 ankelskader hver dag, det vil si omtrent 150.000 hvert år.

I enkelte idretter, særlig lagidretter som fotball, basketball, volleyball og håndball, er opptil halvparten av alle akutte skader en ankelskade.

I løpet av en sesong kan et elitelag i fotball, håndball, basketball eller volleyball regne med at 2-3 spillere pådrar seg en ankelskade som gjør at de er borte fra trening og kamper i minst en dag.

Ankelskader dominerer også i individuelle idretter hvor landing etter hopp eller løping på ujevnt underlag er sentrale elementer, som for eksempel orientering.

Ankelskader skjer oftest i forbindelse med stopp, vendinger, hopp eller landing ved at en lander forkjært på bakken eller på foten til en annen spiller. Dette fører til at ett eller flere av leddbåndene på utsiden av ankelen ryker helt eller delvis.

Heldigvis går det som oftest raskt å komme seg etter en ankelskade; de fleste er tilbake i full trening etter én til noen få uker. Men det kan ta lengre tid, og enkelte plages av stivhet og smerter i mange måneder.

En av konsekvensene av en leddbåndskade i ankelen er at risikoen for nye skader øker betydelig, særlig det første året etter en skade. For enkelte ender det med en ustabil ankel, som gjør at de tråkker over igjen og igjen. Men akutte ankelskader kan unngås!

Sjansen for en ny skade kan mer enn halveres - gjennom spesielle balansetreningsprogram, eller ved å bruke tape eller ortoser (støttebandasjer).

Førstehjelp ved ankelforstuving:
Det er viktig at man kommer raskt i gang med førstehjelpen, og førstehjelpen ved en ankelforstuvning er ganske enkel å gjennomføre.

Den består av en rask nedkjøling av ankelen, videre legger man en trykkbandasje rundt skadestedet og holder skadestedet i ro så høyt som mulig det første døgnet. Nedkjølingen demper smerte og hevelse, den utføres ved at man legger en kuldepakning eller en ispose på skadestedet. Har man ikke det tilgjengelig, kan man også sette den skadede foten i kaldt vann. Nedkjølingen bør vare i minst 30 minutter, helst lengre. Til trykkbandasje bruker man et elastisk bind av god kvalitet. Dette surres rundt på den skadede foten. Det er viktig å passe på at man ikke legger det for stramt. Tegn på at det er for stramt er at huden nedenfor blir blålig og mister følelsen eller at den skadede personen merker prikking i foten.

Ved ankelskader skal bindet legges helt fra tærne og opp forbi skadestedet. Bindet legges utenpå kuldepakningen eller isposen. Når kjøleeffekten er borte, fjerner man trykkbandasjen, tar bort kuldepakningen eller isposen og surrer så bandasjen på plass igjen.
Der det er benete fremspring, som ved anklene, polstrer man rundt med litt skumgummi, bomull eller liknende slik at bindet gir et jevnt trykk rundt hele benet. Trykkbandasjen beholdes på i 1 til 2 døgn. Det har den effekten at det stanser blødning og motvirker hevelsen.

Man bær prøve å holde seg mest mulig i ro det første døgnet og også holde skadestedet høyt. Det betyr at man bør sitte i ro med foten på en krakk eller liknende.

Hvordan man kan behandle en ankelskade kan man gjøre litt kortere ved hjelp at det man kan kalle en slags ”formel” som gir en litt mer skjematisk oversikt over det hele. Det finnes nemlig et prinsipp som kalles RICE-prinsippet som benyttes ved ankelforstuvning og andre akutte idrettskader.

RICE-prinsippet:

Ro (rest). Hold ankelen og resten av kroppen i ro.
Is (ice). Man skal kjøle ned ankelen.
Kompresjon (compression). Elastisk bandasje.
Elevasjon (elevation). Hold ankelen i ro.

HVORDAN TAPE EN ANKEL

Ankeltaping

Denne leggingen er en funksjonell ankeltape som brukes etter at den akutte fasen er over og hevelsen er borte. En ankeltape brukes for å stabilisere ankelleddet etter en leddbåndskade etter overtråkk slik at en kan begynne å trene normalt igjen. I tillegg til å tape ankelen i risikosituasjoner er det viktig å trene balanse og koordinasjonsøvelser for ankelleddet.

Generelle retningslinjer for en vellykket legging av tape:

Huden må være ren og tørr
Barbér bort hår
Tenk funksjonelt når du taper og plasser ankelleddet i ca 90 grader
Tape fester seg best på tape
Unngå at tapen blir skrukkete når du legger den på
Press den godt inntil huden slik at du unngår luftlommer
Ett nytt tapedrag legges slik at det dekker ca. halvparten av den forrige
Unngå at det blir igjen hudområder uten tape midt i den ferdige tapen, det kan lett føre til gnagsår. Disse må derfor dekkes til med korte tapebiter til slutt.
Unngå sirkulære drag, det hindrer blodgjennomstrømmingen, bruk skrå drag eller "fiskebensmønster"

"STIGBØYLE"-METODEN

Legg et drag med tape under hælen og opp på hver side av leggen slik at den formes som en "U". Dette kalles en "stigbøyle."

Neste drag legges under ankelknokene og presses godt inntil forrige teip. Denne kalles en "hestesko."

Neste drag legges like foran første stigbøyle slik at den dekker ca. halvparten av denne og legges 90 grader på første hestesko. Denne dekker ankelknokene.

Denne hesteskoen legges litt høyere enn første hestesko og dekker ca. halve delen av den forrige leggingen i samme retning.

BILDER AV TAPINGEN
http://www.klokavskade.no/upload/Skadefri/dokumenter/Behandling/Ankeltaping.pdf

UNNGÅ KNESKADER

Nyttig å vite om akutte kneskader

Selv om bare 10% kneskadene som må ha legebehandling er alvorlige skader på fremre korsbånd og/eller menisk, fokuserer denne artikkelen først og fremst på de fremre korsbåndskadene.

Disse skadene fører til lange skadeavbrekk (oftest opp mot 12 måneder) og gir også betydelig økt risiko for slitasjegikt i kneet etter endt karriere, selv om de behandles med de beste behandlingsmetodene vi har tilgjengelig.

Andre akutte kneskader, som meniskskader, skader på sidebåndene eller bakre korsbånd kan du lese mer om i tekstboksen til høyre på siden.

Der vil du også finne mer informasjon om de vanligste belastningsskadene.

Hv ordan skjer fremre korsbåndskader?

I motsetning til hva mange tror, er det svært få fremre korsbåndskader som skjer som følge av taklinger, kollisjoner eller annen direkte kontakt med beinet.

Faktisk skjer de fleste skadene i ”uskyldige” situasjoner utøveren har vært oppe i hundrevis av ganger tidligere, uten skade.

I både håndball, fotball og basketball skjer de fleste skadene i forbindelse med en finte hvor spilleren forsøker å stemme mot for å forandre retning, som vist på tegningen, eller i en landing på ett bein etter et hopp.

I begge tilfellene er kneet ganske strakt, men det ser ut som det kneet typisk faller inn i en ”kalvbeint” stilling.

Dette er grunnen til at forebyggende treningsprogram legger stor vekt på den såkalte ”kne-over-tå” stillingen, hvor du kan trekke en strak linje fra hofte, over kne og gjennom ankelen når du ser utøveren rett forfra.

I tillegg fokuserer programmene på å forsøke å lande på begge bein etter et hopp og bøye mer ned i knærne i landingen.

I motsetning til hva mange tror, er det svært få fremre korsbåndskader som skjer som følge av taklinger, kollisjoner eller annen direkte kontakt med beinet. Faktisk skjer de fleste skadene i ”uskyldige” situasjoner utøveren har vært oppe i hundrevis av ganger tidligere, uten skade.

I både håndball, fotball og basketball skjer de fleste skadene i forbindelse med en finte hvor spilleren forsøker å stemme mot for å forandre retning, som vist på tegningen, eller i en landing på ett bein etter et hopp.

I begge tilfellene er kneet ganske strakt, men det ser ut som det typisk faller inn i en ”kalvbeint” stilling.

Dette er grunnen til at forebyggende treningsprogram legger stor vekt på den såkalte ”kne-over-tå” stillingen, hvor du kan trekke en strak linje fra hofte, over kne og gjennom ankelen når du ser utøveren rett forfra.

I tillegg fokuserer programmene på å forsøke å lande på begge bein etter et hopp og bøye mer ned i knærne i landingen.

I fotball og andre kontaktidretter hender det også at korsbåndskader skjer som en følge av en direkte takling mot kneet/beinet.

En annen idrett med høy risiko for fremre korsbåndskader er alpint, hvor skademekanismene er helt annerledes enn i ballidretter, og knyttet til de enorme kreftene som oppstår og forplanter seg opp i kneet når skien skjærer feil.

Det er imidlertid fortsatt langt igjen før en fullt forstår mekanismene ved skiskader. Hvis du har lyst til å titte på noen videoer av typiske skader, som også viser hvordan noe av forskningen på dette feltet drives, så klikk på rammen til høyre.

Hva består skaden av?

Fremre korsbånd ryker rett og slett tvers av, selv om det en sjelden gang påvises skader hvor overrivningen bare er delvis. Det spesielle med fremre korsbåndskader er at det ofte ikke bare er korsbåndet som skades.

De fleste pasientene (>80%) pådrar seg en såkalt benkontusjon (ikke et brudd, men den ’myke’ beinsubstansen under brusken blir trykket sammen og skadet) – det kan ramme både lårbeinsknokene og leddflaten på leggbeinet.

Omtrent halvparten av alle pasienter har i tillegg en meniskskade (som oftest den ytre menisken) og omtrent ¼ har en skade på brusken i kneleddet.

Samtidige skader på indre og ytre sidebånd er mer sjeldne (omtrent 5 % av pasienter). Disse samtidige skadene på menisker, brusk og underliggende bein er sannsynligvis forklaringen på at risikoen for slitasjegikt er betydelig selv om korsbåndet blir reparert med kirurgi.

Et kjennetegn på fremre korsbåndskader er at når korsbåndet rives over, så rives også blodårene i og omkring leddbåndet over. Disse er det mange av, og det betyr at det ganske raskt begynner å blø inn i leddet slik at kneet hovner opp.

Det er derfor en god regel å betrakte en akutt kneskade hvor kneet hovner opp raskt og er tydelig hovent neste morgen som en fremre korsbåndskade inntil det motsatte er bevist. Slike skader bør derfor undersøkes hos lege.

Hva gjør du når skaden har skjedd?

Hvis en spiller opplever en akutt, smertefull ’vridning’ eller ’forstuing’ av kneet, skal hun umiddelbart tas ut av spill. Hvis det er en fremre korsbåndskade, så er umiddelbar akuttbehandling etter PRICE-prinsippet ikke like avgjørende for videre behandling og opptrening som ved en ankelskade.

Årsaken er at korsbåndskaden blør inn i kneleddet, og det er derfor ikke mulig å legge direkte trykk på blødningen på samme måte som i ankelen. Men det er likevel all grunn til å gi PRICE-behandling ved en korsbåndskade; nedkjøling hjelper på smertene og etter hvert som det blør og kneet hovner opp vil det bli et visst mottrykk av en trykkbandasje med kuldepakning.

Og dersom det er skade på sidebåndene, så vil en kompresjonsbandasje kunne være like effektiv som ved en ankelskade.

Etter en fremre korsbåndskade vil kneet ofte være meget smertefullt, særlig hvis en forsøker å bøye eller strekke fullt ut. Utøveren bør få krykker og ikke belaste kneet før det er undersøkt ordentlig.

Undersøkelse ved mistanke om korsbåndskade

Diagnosen stilles gjennom en spesiell test, Lachmans test, hvor legen sjekker om det er unaturlig bevegelighet når leggbeinet dras fremover i forhold til lårbeinet (se tegningen). En erfaren lege vil med denne enkle testen kunne stille diagnosen med stor grad av sikkerhet.

På grunn av smertene er det ofte vanskelig å gjennomføre en ordentlig undersøkelse umiddelbart etter skaden, og man tar i slike tilfeller gjerne utøveren inn til kontroll etter en ukes tid. Da har hevelsen og smertene gjerne gått tilbake, og det har ingen konsekvenser for den videre behandlingen om man må vente en uke før diagnosen stilles.

Pasienter med mistanke om en fremre korsbåndsskade bør henvises til videre undersøkelser hos spesialist.

I tillegg til legeundersøkelsen vil det være aktuelt å gjøre rutinemessig røntgenundersøkelse. Avhengig av hva legeundersøkelsen ellers avdekker kan det også være aktuelt å gjøre MR-undersøkelse for bl.a. å vurdere om det foreligger samtidige brusk- eller meniskskader.

Behandling

Det er ingen selvfølge at alle pasienter med fremre korsbåndskade skal opereres. Behandlingen er enten kirurgisk med rekonstruksjon av fremre korsbånd etterfulgt av opptrening hos fysioterapeut eller opptrening alene. Vurderingen om fremre korsbånd skal rekonstrueres avhenger av pasientens funksjonsnivå etter skaden og krav til fremtidig knefunksjon.

Målsettingen er uansett å gjenvinne normal knefunksjon og gi pasienten mulighet til å gå tilbake til ønsket aktivitetsnivå. I forhold til disse målsettingene gir begge behandlingsmetoder godt resultat; utfordringen består i å forutse hvem som uansett vil trenge kirurgi for å få et stabilt kne.

Kirurgisk behandling vil være mer aktuelt for utøvere med høye krav til knefunksjon og med meniskskader som trenger akutt kirurgisk behandling.

Hvis kravene til knefunksjon er mindre, kan man velge en opptreningsperiode på 3-4 måneder og så vurdere om funksjonen er tilfredsstillende med tanke på aktivitet og livskvalitet for øvrig. Kirurgi kan gjøres senere dersom resultatet etter opptrening ikke er tilfredsstillende.

Kirurgisk behandling består i å erstatte det skadde båndet med en erstatning; oftest benytter man midtre tredjedel av patellarsenen (kneskjellsenen) eller pasientens hamstringsener. Disse festes med spesielle skruer i borekanaler i lårbeinet og leggbeinet. Det nytter dessverre ikke å forsøke å si det skadde ligamentet sammen; det gror ikke ordentlig sammen og ryker som oftest raskt.

Operasjonene gjøres som såkalt kikkhullskirurgi (artroskopi); dvs. at kirurgen ikke trenger å åpne kneet, men opererer inne i kneet med instrumenter som stikkes inn gjennom små hull i huden.

Opptreningen hos fysioterapeut er tøff for pasientene, uansett om korsbåndet er rekonstruert eller ikke. Tett oppfølging av treningsprogrammet er derfor viktig for å ivareta alle sider av rehabiliteringen og pasientene bør følges i minst seks måneder.

Opptreningen legger vekt på å bygge opp styrke, bevegelighet og sansemotorisk funksjon (balanse og knekontroll). Samme type program brukes enten pasienten er operert eller ikke, men progresjonen er raskere dersom korsbåndet ikke er rekonstruert.

Øvelsene gjøres mer og mer krevende og mer og mer lik idretten man skal tilbake til etter hvert som funksjonen bedres (og det opererte korsbåndet tåler belastningen).

Tilbake til idrett?

Selv om det finnes enkelte rapporter hvor utøvere har vært tilbake i full konkurranseaktivitet etter 2-6 måneder, så er slike aggressive opptreningsprogram ikke å anbefale før de er bedre dokumentert gjennom større studier.

Det er imidlertid veldokumentert at det i mange tilfeller er mulig å kunne konkurrere etter 6 måneder uten økt risiko for at det nye korsbåndet skal ryke; ofte tar det imidlertid 9-12 måneder. Opptrening alene uten operasjon kan gå fortere.

Risikoen for å skade kneet på ny er større etter en korsbåndskade, og det er avgjørende å følge et skikkelig opptreningsprogram for å bygge opp styrke og knekontroll. Utøvere med korsbåndskade har også økt risiko for å pådra seg en korsbåndskade på den friske siden. Forebyggende trening er med andre ord viktig for denne gruppen.

Enkelte mener til og med at utøvere med korsbåndskader bør gi seg med konkurranseaktiviteter i vridningsidretter etter en korsbåndskade. Dette er basert på undersøkelser som viser at risikoen for nye skader og senere slitasjegikt er meget høy. Det er imidlertid ikke kjent om det vil redusere risikoen å gi seg med idrett.